Hva er Mindfulness?

Begrepet mindfulness dukket opp i 1881 da Thomas Davids, engelskman og indisk språk ekspert, oversatte ordet sati (pali – et gammelt buddhistisk indisk språk) og det tilsvarende ordet smṛti (sanskrit). Definisjonen av begrepene sati/smṛti har vært gjenstand for mye diskusjon blant de lærde. De omfatter elementer av hukommelse, moral, medfølelse, vennlighet, m.m.

Mindfulness oversettes oftest til oppmerksomt nærvær eller også tilstedeværelsevåken oppmerksomhet, eller bevisst oppmerksomhet. Oppmerksomhetstrening refererer oftest til de øvelsene/egenpraksis som har til hensikt å øke evnen til, nettopp, oppmerksomt nærvær.

Mindfulness er en medfødt og naturlig evne som alle mennesker har, og som kan oppøves. Det handler dels om vår evne til å rette vår oppmerksomhet, vårt bevisste fokus, på det vi ønsker, og samtidig holde oppmerksomheten der uforstyrret, samt lære å observere hva som skjer i kropp og sinn i enhver situasjon. Det er to grunnelementer i mindfulness:

  • evnen man har til å rette og holde oppmerksomheten mot et objekt (f.eks. pusten)
  • måten man forholder seg til tanker, følelser, kroppsfornemmelser, relasjoner og verden forøvrig

Altså er det dels en trening i å øke evnen til bevisst oppmerksomhet mot det som skjer i øyeblikket (hva som måtte dukke opp av tanker, følelser i øyeblikket), og dels en trening i å forholde seg til dette på en mer hensiktsmessig og helsefremmende måte.

Bakgrunn

Mindfulness har røtter i kontemplative tradisjoner, tydeligst i buddhisme, og er et nyere fenomen i medisin og psykologi. Mindfulness er den engelske oversettelsen av ordet sati, som på pali betyr oppmerksomhet, bevissthet og hukommelse. I buddhistiske tradisjoner ses mindfulness som en komponent i et større system av praksiser, som har til hensikt å fremme frihet fra lidelse gjennom utvikling av innsikt og medfølelse.

I vestlig psykologi brukes mindfulness uavhengig av spesifikke religiøse eller etiske doktriner. Her defineres begrepet ved to komponenter: (a) intensjonell oppmerksomhet på subjektiv erfaring fra øyeblikk til øyeblikk, og (b) en holdning av nysgjerrighet, åpenhet, ikke-dømming og aksept.

Utviklingen av mindfulness som klinisk metode begynte i 1979 med Jon Kabat-Zinns såkalte mindfulness-based stress reduction (MBSR), en psykososial behandlingsform for pasienter med kroniske smerter og stressplager. Programmet ble etterfulgt av blant annet mindfulness-based cognitive therapy (MBCT), som kombinerer mindfulness-prinsipper med kognitiv terapi, samt acceptance and commitment therapy (ACT) og dialektisk atferdsterapi (DBT).

Disse terapeutiske retningene skiller seg fra tradisjonell kognitiv terapi blant annet ved å legge mindre vekt på å redusere symptomer og korrigere tanker, og mer på å endre forholdet til tanker, følelser og kroppsfornemmelser.

 

Mindfulness-øvelser inviterer til observasjon av innholdet i ens bevissthet med en vennlig holdning, fra øyeblikk til øyeblikk. Slike øvelser antas å fremme et overordnet meta-perspektiv på tanker, følelser og kroppsfornemmelser, herunder en opplevelse av deres forbigående og allmennmenneskelige karakter. Man øver på å romme ubehagelige tanker, følelser og fornemmelser uten å reagere på dem.

Mindfulness-trening har fått utbredelse i behandling mot depresjon, angst, stress og bekymring, basert på en idé om at disse tilstandene innebærer dysfunksjonelle og dels automatiske forsøk på å kontrollere eller unngå ubehagelige indre fenomener. Mindfulness-trening søker dermed å fremme større fleksibilitet og bevisste responser i vår måte å møte oss selv og andre på.

 

Det finnes forskningsmessig støtte for bruken av mindfulness-baserte metoder, særlig ved depresjon, angst, stress og smerteplager. Mindfulness viser en negativ sammenheng med unngåelsesatferd og bekymring, og positiv med selv-aksept, affekttoleranse og adaptiv stresshåndtering. Noen studier har også dokumentert gunstige endringer i immunforsvar, genfunksjon og hjernens struktur og funksjon etter mindfulness-trening. Andre studier har assosiert mindfulness med prososial atferd.

Tendensen til å være «mindful» øker naturlig med alderen, og det å gjøre mindfulness-øvelser jevnlig ser ut til å styrke denne tendensen. Feltet er imidlertid relativt ungt, og det er for tidlig å si noe sikkert om virkningsmekanismer.

Kritikere har problematisert bruken av mindfulness som verktøy for stressreduksjon, da psykologiske intervensjoner risikerer å individualisere problemer som har strukturelle årsaker, for eksempel knyttet til arbeidsbetingelser eller sosiokulturelle maktforhold. Videre hevder noen at vitenskapeliggjøringen av mindfulness og løsrivelsen fra opprinnelsen som religiøst fundert meditasjonsteknikk står i fare for å forflate disse praksisene.

Andre igjen problematiserer at buddhistisk orienterte ideer (som for eksempel gjensidig forbundethet og medfølelse) får en plass i noen mindfulness-baserte intervensjoner. En relatert diskusjon angår hvorvidt mindfulness i realiteten representerer noe nytt innen psykoterapeutisk teori og praksis, da de fleste terapiretninger vekter betydningen av en form for vennlig oppmerksomhet for å fremme vekst og velvære.

Nye innlegg:

Blog Nøkkelord: